Møte med en hjemløs

I går møtte jeg og Erlend en uteligger. Med uteligger mener jeg et menneske uten bosted. Et menneske som sover ute, med sovepose. En hjemløs.

Jeg vet godt hva dere tenker; det finnes ikke uteliggere i Norge, kun organisert kriminalitet; det er bakmenn bak, som styrer. Det er scam, de er ikke egentlig fattige. De har mobiler, de har hjem, de har familier - de bare later som, for å narre til seg kronestykker av lettlurte fjols. Det er dette alle sier, er det ikke?

Fordi det er sant, tror dere - eller fordi det er lettere for samvittigheten å tenke at det er slik, så man har en "gyldig grunn" til å ikke bry seg, ikke engasjere seg, ikke rekke ut en hjelpende hånd når man ser noen som tilsynelatende ikke eier nåla i veggen, eller på andre måter sliter? Jeg holder en knapp på det siste.

Det er den samme grunnen til at vi sier at folk som virkelig vil ta livet av seg, ikke prater om det. Eller at damer som har vært utsatt for voldtekt, nok egentlig bare angrer seg på samleie. Eller at folk som dør av narkotikaoverdoser, har valgt det selv. Vi sier det ikke fordi det er sant; vi sier det for å slippe å ta på oss ansvar for andre menneskers ve og vel. Slippe å bry oss om andre enn oss selv. Vi sier det så vi kan "passe våre egne saker" og "ikke legge oss opp i andres problemer" uten å føle at vi svikter noen.

Ironisk nok er vi egentlig veldig glad i å legge oss opp i andres problemer og saker - se bare på abortmotstandere, hvordan de hyler og vræler og skal henge ut folk i gapestokk, tale det ufødte barnets sak og hele røkla; vi, som mennesker, elsker å legge oss opp i andre folks valg og peke dømmende fingre; vi er bare ikke glad i å faktisk hjelpe folk. Vise litt støtte til folk.

Men i går mens vi grillet ved vannet, møtte jeg og Erlend en uteligger. Han dukket opp tilsynelatende fra ingensteds, kom gående stille; vi så ham ikke før han var der. Han gjorde ikke noe ut av seg, snakket ikke til oss, og ba oss ikke om noe som helst. Han bare satt der på en benk med soveposen sin, og stirret tomt ut i luften. Ventet på at vi skulle gå, kanskje. Jeg kjente igjen blikket, for jeg har vært der selv; det var blikket til noen som ikke brydde seg om livet lengre. Noen som hadde falt en gang for mye til å klare å reise seg opp igjen, i alle fall akkurat der og da, og som ikke lengre kjente glede. 

"Hei", sa Erlend da vi gikk forbi ham på vei hjemover. "Hei", sa jeg. Ingen av oss fikk noe tilbake; ikke noe hei, ikke noe smil. 

Vi visste han var uteligger kun fordi vi har sett ham på samme sted flere kvelder på rad. Sett de tomme flaskene med brennevin i søppeldunken. Sett det tomme blikket; øynene uten gnist, uten håp. Sett ham i de samme klærne, og med soveposen. Hadde vi ikke sett, ville vi aldri ha visst, for han gjorde ikke noe for å tiltrekke seg oppmerksomheten vår. Han bare var der. Stille, som om han forsøkte å blende inn i omgivelsene. Som om han ikke egentlig var der, selv om han var det. 

Erlend ringte både helsevesen og politi. Pratet med ambulansen, også. Ingen av dem gjorde noe. Ingen av dem brydde seg.

Dette er Norge, bak fasaden. Landet som skryter av sin rikdom, landet som jevnlig kåres til et av verdens beste å bo i; landet som sender millioner av kroner til utlandet, som bruker skattepengene på fjaseri og idioti, mens folket blir ignorert når de virkelig trenger hjelp.

Dette er Norge i 2024.

La oss sammen skamme oss, og prøve å forbedre oss.