Plastisk kirurgi: forfengelighet eller traume?

Jeg vil dele noen tanker om plastisk kirurgi med dere, fordi jeg føler dette er et tema som folk enten 1) er helt imot at man snakker om, eller 2) er veldig interessert i å vite mer om fordi de vurderer en operasjon eller to selv. 

Dette innlegget er rettet mot dere som er helt imot, eller som mener at plastisk kirurgi bare er ok under visse omstendigheter, slik som at man er født med en nese som gjør det vanskelig å puste, eller man har vært utsatt for ulykke eller sykdom som har skadet det naturlige utseendet. 

Folk er generelt veldig glade i å legge ansvar og skyld over på andre. Spesielt influencere har en tendens til å få skylden for det såkalte kroppspresset. Personlig tror jeg at de aller fleste som tar plastisk kirurgi eller fillers gjør det fordi de har faktiske komplekser for utseendet sitt, og ikke fordi de har sett Sophie Elise vise rumpa si på instagram. Og komplekser? Vel, det er egentlig bare et finere ord for traume. 

Traumer relatert til utseendet kan for eksempel skyldes:

1) At man er blitt utsatt for vold eller overgrep fra et familiemedlem, og synes det er vanskelig å se seg i speilet fordi man ligner veldig mye på personen. Eventuelt at man ikke selv synes man ligner, men stadig får høre det fra andre. 

2) Mobbing på grunn av utseendet. 

3) "Uskyldige" kommentarer som kanskje ikke er stygt ment, men som skaper usikkerhet. Spesielt barn sier ofte ting uten å forstå at det kan være sårende. "Pappa, hvorfor har den jenta så rar nese?", "oi mamma, se så lange pupper hun har!".

4) Å ha slitt på datingmarkedet og følt seg som et sistevalg eller "den stygge" i vennegjengen/familien. 

5) Å ha sett/opplevd forskjellsbehandling på grunn av utseendet, hvor man har følt at man blir behandlet dårligere fordi man ikke ser like bra ut som søsken, venner o.l.

Mange er veldig kjappe til å si at man heller bør jobbe med seg selv og sin egen selvtillit istedenfor å ty til plastisk kirurgi. Det er jeg i utgangspunktet enig i, men tror også at veldig mange bare slenger dette ut, uten å faktisk vite hva de prater om. Traumebehandling er nemlig ingen "quick fix", men noe som kan ta flere år, og som heller ikke er garantert å ha positiv effekt for alle. Det er en beinhard prosess som man må være veldig psykisk sterk for å klare, fordi det å bringe ting til overflaten som man ellers har prøvd å dytte unna og ikke tenke for mye på, ofte fører til depresjon, selvmordstanker, søvnløse netter, flashbacks, angst og i mange tilfeller også alkohol/narkotikamisbruk.

Om noen føler at de kanskje ikke er psykiske sterke nok til å gjennomføre traumeterapi og tror at det vil være bedre å heller fikse på de områdene av utseendet man oppfatter som problematiske, hvem er du og jeg til å si at de tar feil? Til syvende og sist er det ingen som kjenner en person bedre enn personen kjenner seg selv. 

Til de av dere som sitter på deres høye hest og aktivt rakker ned på, håner, angriper, og gjør narr av folk som har operert seg, dere som enten oppriktig tror, eller i alle fall later som dere tror, at dere gjør noe positivt ved å gjøre disse menneskene til offer for hets, sjikane og direkte mobbing; dere er ikke løsningen, men en del av problemet. Man blir ingen helt av å mobbe noen som allerede sliter psykisk - man blir bare enda en ufyselig drittsekk som noen trenger å gå i terapi på grunn av. Skam dere, og pass deres egne saker.